Den nye serien Da Silva her stiller ut er langt på vei en vending mot det litterære, mot fortellingen og det mytiske. Serien består av motiver som vekker vår evne til å gjendikte og fortolke. De litterære ledetrådene trigger vår forventning om sammenheng og vårt behov for å håndtere det visuelle universet foran oss.  De 45 bildene i hvitt på svart er utført i voksstift på lerret, en teknikk som kan minne om tavle og kritt. Flatheten i bildene og oppbyggingen av motivene gir dessuten assosiasjoner til mosaikker.

Da Silvas utgangspunkt for serien er portugisiske folkefortellinger. Et vesentlig trekk ved den muntlige fortellertradisjonen er den dreiningen historien tar når den gjenfortelles. Groteske detaljer tilføres og handlingene forsterkes i hvert ledd for å skape sensasjon eller skremme. Denne litterære overføringsmekanismen tematiseres i bildene. Det er noe av den samme utviklingen som skjer når en celle vokser frem av en annen celle slik at formen dupliseres og forvrenges. Motivet vokser og figurene forbindes med hverandre i voldelige, pinefulle eller erotiske konstellasjoner. De narrative fragmentene synes dermed å følge de samme prinsippene om forsterking og utvidelse som i folkefortellingene. Resultatet er en deformasjon i motivet der noe synes å stå på spill, der opprinnelsen er tapt av syne, har gått til grunne eller er glemt. På samme måte er Silva selv en gjenforteller der referansene i bildene fremstår som emblematiske fordi den opprinnelige forbindelsen til mytologien eller kunsthistorien er brutt.

Det er særlig de to nivåene i serien som forbinder men også forvirrer.  Symbolene øverst er forbundet med scener og symboler andre steder i serien. Selv om de virker statiske og dominerende setter de likevel fortellingen i bevegelse, og de setter i gang vår egen evne til å gjenskape og gjenfortelle.

I de narrative fragmentene er motivet på mange måter en utvidelse av en opprinnelig form, en slags komplikasjon eller misdannelse der cellene bygger på hverandre og en ny skikkelse vokser ut, fødes ut av den forrige. Skikkelsene er ikke lenger enkeltindivider men klynger av kroppsdeler, dyrekropper, fuglehoder, monstre, planter og skjeletter. Den transformasjonen som finner sted vitner om tapet av opprinnelse ved at noe stadig vokser til, kompliserer og fortetter.  Det er ingenting sentimentalt i måten Silva behandler denne tematikken, snarere en omhyggelig utforsking av den grusomhetens estetikk som finnes i menneskets egen forestillingsevne.

– Marianne Berger Marjanovic.